Takker av etter 25 år i Nordlysfestivalen

I helgen ble Roar Dons takket av som styreleder i Nordlysfestivalen. Her kan du lese talen Stein-Gunnar Bondevik holdt under arrangementet på Vervet. Vi synes den oppsummerer det flotte engasjementet til vår eier og styreleder på en fin måte. Takk for innsatsen, Roar.

Roar går av

Av Stein-Gunnar Bondevik

Han Bill Clinton va president. 9/11 va fortsatt mest kjent som nødnummer, og betydde for øvrig ikkje nokka anna enn 11. september. Jens Stoltenberg va nr 2 i opposisjonspartiet Arbeiderpartiet. Nokia va hot, vi browsa med Netscape. Vi klappa jentn på rumpa, vi fortalte samevitsa, vi sa japsen og tyskertn. Politikeran vårres kyssa kem som helst på fest, hadde en pendlerbolig i kver havn, og skreiv reiseregninge som fulle sjømenn, som vi forresten også sa, men som vi ikkje sei lenger, av hensyn til seriøse matrosa. Vi hadde så vidt hørt om klima, bærekraft va fortsatt et nyord, Russland hadde lagt ned våpnan og russeran va de nye europeeran. Tromsø va Alfhild-styrt, Arktisk Filharmoni va en urealistisk drøm, og mørketida hadde enda ikkje blitt polarnatta, det va fortsatt mørkt. Oppsida va at man kunne fortsatt gjøre seg forstått, på norsk, i Storgata.

Som man skjønne, 25 år e ikkje småtteri.

Det va altså i denna tidsepoken, rundt årtusenskiftet, at den purunge Roar Dons skulle komme til å nå toppen av Nordlysfestivalen. Og bli der. Eg skal ikkje gjøre nokka gjennomgang av festivalprogrammet fra 1997 tel 2022, men heller dvele ved det faktum at nån ikkje bære velge å bruke tida si på frivillig arbeid, men også så mykje, og så lenge. Vi må hegne om dissa folkan, dem som sei ja, dem som ser at om ikkje eg trør tel her, kem gjør det da? Om ikkje eg trør tel her, blir det nokka i det heile tatt? Dem som ser at det som blir, blir ikkje av seg sjøl, det blir fordi det står en kraft bak, nån som vil nokka, nån som drømme om nokka, nån som har nån visjona, og tilstrekkelig med naivitet tel å faktisk arbeide førr å oppfylle dem. En som tenke at:

Hm, denna scenen her i kulturhuset

Sku det’kje ha vorre artig

om Bolshoi-balletten

hadde svevd over golvet her?

Umulig, sei du? Utenkelig?

Ja, det kan godt hende.

Men hadde det ikkje vorre artig?

Bolshoi in the Arctic 2014. Foto: Marius Fiskum/Nordlysfestivalen

Eg e jo ikkje vokst opp her i byen, og har jo ikkje vokst opp med Nordlysfestivalen heller. Det va ikkje før etter at eg va ferdig med hovedfag at eg følte eg hadde tilstrekkelig med kulturell kapital tel å kjøpe min første billett på Nordlysfestivalen, eg trur det va Halvdan Sivertsen. Men seinar, da han Roar tok meg inn i styringa all den tid eg verka på campus i diverse utagerende stillingskategoria, så blei vi kjent, både han Roar og eg, og Nordlysfestivalen og eg. Og hves man skal våge seg på å dra fram nån høydepunkta gjennom det som e 25 vanvittig innholdsrike år, så må det være lov å sei at nettopp de fantastiske besøkan fra St. Petersburg og Moskva ga nån heilt uforglømmelige øyeblikk. Kor ubegripelig e det ikkje, i dag, å tenke på at et regime kan huse det grimmaste og det gudegitt vakre, på samme tid. Aldri, aldri har eg hatt en sterkere følelse av å se menneska av en annen planet, en anna dimensjon, støpt i ei utenomjordisk form, som da eg fikk oppleve dissa danseran på nært hold. Eg hadde aldri vært på ballett før, og eg har så nær sagt, eg vil aldri gå på ballett igjen, eg vil bære gjømme dette øyeblikket og dissa inntrykkan inne i hjernebarken der det e aller mest lys, glede og skjønnhet. Korsn det gikk tel, korsn det va mulig, vil eg nesten ikkje vette, eg e slett ikkje sekker på om alle detaljer verken skal eller bør fram, vi veit bære at det skjedde og at det sekkert stod en heil bande med folk skulder te skulder med styreledern og arbeidde førr å få det tel. Men nån måtte drømme det på plass, nån måtte sei:

Hm, denna scenen her i kulturhuset

Sku det’kje ha vorre artig

Om Bolshoi-balletten

Hadde svevd over golvet her

Umulig, sei du? Utenkelig?

Ja, det kan godt hende.

Men hadde det ikkje vorre artig?

Roar, du fortjene all mulig takk, heder og ære førr alle de ressursan du har lagt ned i Nordlysfestivalen. Men det e det andre, meir kunnskapsrike folk, som e bedre egna tel å takke førr det enn meg. Eg skal i stedet takke deg førr at du inspirere sånne som meg, og mange andre, tel å tørre å trø utafor boksen. Du e jo forretningsmann, du kunne jo ha vært tynga av ansvaret, du kunne jo ha vært en av dem som gikk på barrikadan førr renta, som reiv av seg alt håret kver einaste dag på grunn av formueskatten, du kunne ha vært æresmedlem i gutteklubben grei, du kunne ha takka nei tel alt førdi du har det så travelt, din tilstedeværelse i styrerom og i operasjonsrom e så viktig, så viktig, har ikkje tid – tid e penga. Andre får stille opp førr kulturen, eg kjøpe det eg skal ha. Men du e ikkje sånn. Eller, du e litt sånn, førr ellers hadde det ikkje vært nokka Pellerin i dag. Men du e telstrekkelig ikkje sånn, heldigvis. Du tør å være kunstner, å være en estetiker, en følsom, omtenksom, snill og oppmerksom fyr, en med tilstrekkelig respekt førr sett indre liv tel at du tar det på alvor, og gjør nokka med det. Din musikerkarriere, dikterskap, skriveglede, spælleglede, det inspirere og det gjør det mulig førr andre å tenke at den der boksen, den ligg der og sperre kun førr dem som lar den sperre. Og det må være nettopp fraværet av bokstenking, og ønsket om å utfordre, overraske og strekke konformiteten tel det nær ugjenkjennelige, som gjor at du blei i alle de 25. Eg håpe ved Gud at dine etterfølgera har den samme evnen tel å sei:

Hm, denna scenen her i kulturhuset

Sku det’kje ha vorre artig

Om Bolshoi-balletten

Hadde svevd over golvet her

Umulig, sei du? Utenkelig?

Ja, det kan godt hende.

Men hadde det ikkje vorre artig

Interessant?

Del artikkelen med dine nærmeste!

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Fueled by Benzin